Pilotens utvidede Logg (spilling 8.9.) 61.03.05. Inn and out in Cala Duriha En uke på Cala Duriha går fort når du ligger i en interdimensjonal operasjonstank, mens du marinerer i bio-lake og leges, selv om det for deg går seks måneder. Seks drømmeløse, komatøse måneder. Marerittene kommer sikkert en gang. Men kroppen er operert og oppgradert. Vi har blitt kjappere, tøffere, hardere og vakrere, alt etter hver og ens ønsker. Bare Hakims operasjoner er synlige for øvrig, men han ser til gjengjeld ut som en rippa kæbe. 180, brede skuldre, muskler og fyldige lepper. Paranoid som jeg er, eller har blitt, fikk jeg Hakim til å ta blodprøver av oss før vi la oss under laseren. Det er et longshot, men hvis disse kirurgene har putta noe i blodet vårt som ikke skal være der, kan det være greit å ha originale prøver å sammenligne med. Før operasjonene rakk vi å brenne av noen tusen birr på Cala Duriha’s overdådige, glitzy restauranter, spas boutiques og museer også. Hakim tok med seg Farrah på et fjollete dyrt arkeologisk museum, jeg var med på at han kunne skrive det på firmas regning, men den karen er for glad i å bruke penger. Han påsto senere at i tillegg til den faglige verdien av museet, så knyttet han kontakter som var mer enn verdt det. Han nevnte en Badria Shandri som visstnok var en byråkrat fra Stiftelsen, også babla han av gårde om en Apedrage på Mira, og at denne Shandri og han skulle publisere sammen. Jeg fikk med Oktai og Aiden til frisør. Og det trengtes i hvert fall. Det er lenge siden jeg har greid å holde en bra standard på skjegg og hår. Og det ble selvsagt full spa behandling. Siste instruks fra Auksjonariusen var at han ville ha et skjøte som en person ved nevn Torilan eide. Hakim benyttet anledningen til å spørre Dar Abbas/Auksjonariusen om de proxy drømmene vi hadde opplevd, og hva hans teori var. Hakim spurte på en slik måte at han la frem sin egen teori først, at Emissærene var kommet gjennom en port disse forskerne hadde åpnet. Det var en port til et ukjent sted, men Emissærene var ikke Iconer, ikke slik de blir tilbedt i den 3. Horisonten i hvert fall. Og Emissærene hadde tatt over kroppene til forskerne. Dar Abbas nikket bekreftende til Hakims teori, og det kom også frem at forskeren Hakim hadde sett gjennom øynene til, som for øvrig var en Jangahir mogul, hadde hatt et hemmelig oppdrag fra politiske og religiøse ledere blant Jangahirene. Dette hadde visstnok kommet fra den 6. Emissæren som er i et skjult system i Pilarenes Kvadrant, denne ble omtalt som «De fire som er en». Oppdraget var ganske enkelt: åpne portalen. Oktai er overbevist om at disse Emissærene rett og slett er djinner, og med det vi vet til nå så kan jo det godt være tilfelle. Vi ble enige om å sette sammen en rapport om det vi har funnet ut til nå, om hva som skjedde på Stiftelsens Forskningsstasjon 7 ved Xene og Emissærenes ankomst. Rapporten ble sendt til Barika Andapour. Senere innrømmet Hakim at han sendte den samme rapporten til Broder Ramas, en Samaritan fra Pariah Ordenen som vi møtte på Ghazali. Jeg hissa meg litt opp da, den karen er glad i å helt uprovosert og på egen hånd ta potensielt skjebnesvangre beslutninger for oss alle. Sannheten er at jeg har tenkt på noe av det samme selv. Vi er små fisk i en dam med mange store rovfisker. Hvis vi skal overleve dette her, så kan det være nødvendig å sette noen av disse store fiskene opp mot hverandre. Men å sende noe håndfast som potensielt kan spores tilbake til oss da, den karen tenker ikke gjennom hva han gjør. Og å gjøre det uten å ta det opp med oss først. Jeg var svært spent på å sjekke nyheter fra Coriolis. Magen knytte seg i en liten ball i det jeg lette etter nyheter om tyveriet. Det ble nevnt bare kort, og ingen ting om mistenkte. Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig. Men kanskje druknet det i andre nyheter, for det later til at Den 3. Horisonten er nå i krig, i hvert fall er det rapportert trefninger mellom Legionær skip og Pariah Orden skip i Uharu systemet. Så nå er tilgang til Taoan stengt fra begge sider. Og Pariah Ordenen har stengt portalene til Zalos. Synd å si kanskje, men det ser ut som en beleilig krig for vår del, i hvert fall for nå. Jeg lasta også ned data om Jina. Og det ser jo så gjestmildt og koselig ut som jeg så for meg. Syrestormer, 40 graders temperatursvingninger, bauxitt og salt, halvparten av Kua’s størrelse, en tredjedel av gravitasjon (en god ting), befolkning på ca. 3000, 900 i Arams Ravine, en bandittstemplet humanitt befolkning, alger; lav og sopp, piraja-reker; døgnsommerfugler og digre; giftige øgler. Selvsagt… alltid digre øgler. Jeg kjøpte inn noen tykke kaftaner. De kan kanskje funke som en engangs beskyttelse hvis vi kommer litt for nærme en syrestorm. 61.03.06. Crash’n Burn! Den 6. dagen av Spillerens segment tok vi av fra Cala Duriha, for å lande på Jina. Det holdt på å gå som en ukontrollert, atmosfærisk nedstigning etterfulgt av en eksotermisk, geometrisk kjedereaksjon. Det vil si vi holdt på å crash and burn. Bare mine pilot-skills holdt oss i live, ved Iconenes gunst! Jeg var faktisk ganske imponert over at alle holdt hodet kaldt og ikke frika ut. Men jeg antar denne gjengen har vært igjennom sin gode porsjon av skit. Om dette hadde vært dagen vi skulle «gå», så virket det som alle var beredt og innforstått med det. Det skjedde uten forvarsel etter at vi hadde entret Jinas atmosfære. Jeg trodde vi hadde truffet noe kraftig turbulens, men plutselig begynte alarmer å gå av på broa, så gikk reaktoren rett og slett off line, og vi gikk inn i en ukontrollert spinn. Så første pri var å få oss ut av det. Vi var tungt lasta og spant derfor med senter av skipet som relativt midtpunkt, og ikke med broa og reaktoren som midtpunkt som ellers hadde vært tilfelle. Så vi var som i en sentrifuge, alt var plutselig jævlig tungt og spy fløy rundt på broa fra alle kanter. Jeg skreik til Hakim om å lese av instrument readouts til meg, mens jeg desperat prøvde å engage de svake directional thruster’ne mot spinn retningen. Og heldigvis kom reserve aggregatet relativt raskt på, og ga thrusterne mer liv enn det lille, interne batteriet de har, og Fatima’s Bounty retta seg opp og aerodynamikken begynte å virke til vår fordel. Så istedenfor at vi falt ut av himmelen som en spinnende skiftenøkkel, så gled vi som et glidefly, et jævlig tungt glidefly. Det gikk fremdeles alt for fort nedover. Men det er prosedyrer for dette. Vi hadde neppe tid til å dumpe lasten. Men jeg kunne fly mot vinden, som var ganske sterk, oppnå så flat innflygningsvinkel som mulig, og bruke alle directional thrusters mot flyve retning rett før impact. Med Jinas lave gravitasjon, så burde det gå. Det er bare en ekstremt liten feilmargin, og mange feilkilder. Med Hakims hjelp fant vi vindretning og plottet en bekymringsfullt degenererende innflyvningsbane motvinds fra målet vårt, de tre tårnene som indikerte romhavna. Imens jeg og Hakim hadde fått skipet ut av spinn og kunne begynne å tro på at vi skulle kunne gå vekk fra dette, hadde Aiden hatt kontakt med Oktai i reaktorrommet. Vi visste ikke nøyaktig hva som hadde skjedd ennå, bare kjent en rystelse i skipet, og tap av graviton projektor kraft. Det var en lettelse å høre Oktais irriterte røst på radioen. Han informerte at det hadde gått av en eksplosjon i reaktoren, vi var sannsynlig blitt sabotert. Aiden forsøkte å anrope romhavna for å opplyse om vår status, og gi dem en liten forvarsel, men det var ingen kontakt. Da var det bare for meg å sikte på den nærmest padden, og gi det thrusterne hadde igjen rett før impact. Og det ble ikke en pen eller myk landing. Vi kom litt sidelengs inn, og spratt et par ganger bortover plattformen før vi sto stille, men vi var like hele. Vi er helt alene på en tilsynelatende forlatt romhavn, i et gulbrunt forblåst øde landskap. Men vi var like hele. Romhavna Oktai var allerede i gang med å lete frem reservedeler for å reparere reaktoren, men fant ingen. Vi var godt utstyrt med reservedeler, til og med en god del avanserte deler. Nå hadde vi ingen. Noen må ha sabotert oss på Cala Duriha, og i tillegg stjålet reservedelene våre. Oktai var dermed rett på fighteren, og skulle til å begynne å kannibalisere den for deler. Jeg fikk ham til å holde an. Den fighteren er i øyeblikket alt vi har som kan lette fra overflaten av Jina. Aiden kjører en skipsdiagnostikk og den identifiserer skaden som primært på reaktoren og energi distribusjonen til graviton projektorene, og heldigvis ikke på selve graviton projektorene. Men vi kommer uansett til å trenge avanserte reservedeler til rektoren for å få kunne lette. Mens vi styrer med alt dette kommer en advarsel-melding opp på displayet på broa. Stasis podsene har vært offline mens reaktoren gikk av, så poden som Nivrod ligger i har satt i gang en automatisk prosess med å vekke ham opp. En ting til å deale med. Imens dukker det opp en skikkelse på landingspadden. Kanskje denne Iconforlatte romhavna er bemannet allikevel? Personen er god dekket til med det som ser ut som sveisebriller og flight suit, med en kurv på ryggen, men har tydeligvis ingen radio og tyr til håndsignaler. Jeg tolker et av dem som et ønske om å komme ombord. Hakim er plutselig mistenksom, men jeg ser ikke helt den store trusselen. Jeg åpner rampa til hangaren og Oktai går dit for å møte personen. Jeg beveger meg ned mens jeg oppretter tilgang til de utvendige høyttalerne med remote control modulen i brillene mine for å snakke til denne skikkelsen. Jeg er kanskje litt brysk og utålmodig i det jeg spør om personen kan operere hangarheisen i denne romhavna. Jeg får en tommel opp, sier «så gjør det da!» i respons. Jeg er bekymret for slitasjen på skipet mens det står ute eksponert for dette korrosive miljøet. Skikkelsen går bort til en boks på siden av plattformen, og gjør det som trengs, også rykker det litt til før vi synker sakte nedover i det plattformen senker seg ned under bakken, ned i en silo-formet hangar. Skikkelsen viser seg å være en ung dame ved navn Niniack. Hun oppgir å kun ville undersøke muligheten for å handle med oss, og vi trenger vitterlig reservedeler, så Niniack, Oktai og jeg går til reaktorrommet for å vurdere skadene og hva vi trenger av deler. Aiden fikk omsider en radiokontakt i det Oktai og jeg gikk for å snakke med Niniack. Det var Shulan Moro, agent for Kolonietaten på Jina, og den som Dar Abbas hadde oppgitt som kontaktperson. Han virker henrykt over at vi er her, og sier han kommer til romhavna for å møte oss. Niniack sier hun tror hun kan skrape sammen det vi trenger av deler av onkelen sin Lomar, og tar opp en kommunikator for å kontakte ham, antar jeg. (Så de har faktisk kommunikasjonsteknologi her.) Det viser seg at Niniack kontaktet ikke Lomar, men tanta si, som tydeligvis er en bigshot/Akbar på denne Iconforlatte, syreblåste sandklumpen. Og tanta hennes Shana vil gi oss delene vi trenger, hvis vi bare drar for å snakke med henne, og underforstått; gjør noe for henne. Jeg føler meg dratt etter nesa igjen, og er allerede lei av denne planeten. Jeg gjør noen forsøk på å tilby birr for delene vi trenger, og går så høyt som 6000 birr uten at Niniack så mye som sperrer opp øynene eller slikker seg om leppene. Enten liker hun ikke birr, eller så er hun veldig redd for denne tanta si. Dermed blir vi avbrutt av ankomsten til Shulan Moro. Han kommer i en bil via en adkomsttunell i bunn av hangar-siloen. Og når han kommer ut av bilen, så er det et lite sjokk, for mannen er groteskt diger. Han er bygd som en larve i menneskestørrelse. Jeg kan bare anta at han lider av en eller annen sykdom eller syndrom. Og han blir faktisk båret fra bilen sin på en fokkings bærestol, av noen kraftige karer med våpen. Aiden tar seg av praten med Shulan, som er bra, for han snakker på en måte som jeg har begynt å assosiere med Dabaransk. Dvs. at en ikke sier noe direkte man kan gripe tak i, men insinuerer og hinter, snakker i lignelser og gjerne slenger på noen skjulte fornærmelser. Og rett fra starten virker ikke Aiden som han er interessert i å bli kvitt lasten vår, men later til å bruke den som en bargaining chip. Det overrasker meg for jo før vi kan få de 350 tonnene av skipet jo bedre. Det kommer til å ta et par dager bare å få lossa dem, for ikke å snakke om å frakte dem noe sted. Men uansett så later denne Shulan Moro og Aiden å komme til enighet om et møte ved hammam’en i Arams Ravine ved midnatt, og vareprøver av lasten kan leveres ved kolonietatens kontor. Ved Danseren og Gråtersken de har faktisk en hammam her. Som farvel slenger Shulan Moro noen slibrige insinuasjoner om våre seksuelle lyster før han blir båret inn i kjøretøyet sitt og drar av gårde. Så var det på tide å ta en prat med Nivrod. Han burde ha fått rista av seg de stasissøvnen nå, og han fortjener å vite hva som foregår. Vi tar en liten rådslagning først. Jeg regner med at vi må gjennom de standard, flåsete tenåringsforslagene først, som å dumpe ham her, kaste han ut en luftsluse osv. Det jeg ikke var forberedt på var Hakims monumentale, stupide ytring om at «noen folk eller grupper er mer egnet til å være slaver enn andre». Jeg tilter litt da og gir ham en liten preken, men karen virker så totalt naiv, så det er vanskelig å ta det som annet enn uvitenhet, heller en ondskap. Men det er uansett farlige holdninger, og hvis ikke jeg skal opplyse ham, så hvem? Og apropos opplysning så ser det ikke ut som noen andre stiller opp til å «ta praten» med Nivrod, så jeg går for å snakke med ham. Jeg sier det som det er, og forsøker å legge frem mulighetene og valget han har så streit som mulig. Han sier ikke mye, men han blir tydeligvis sint, og han gir meg en på trynet. Jeg antar han har tatt til seg og forstått det jeg sa i hvert fall. Han nøyer seg med et slag, og blir sittende å tilsynelatende gruble etterpå. Jeg lar ham få fred til det. Imens har folk kledd på seg beskyttelsesutstyr og gjort seg klare. Vi kjører ut beltevogna og laster den opp med en pall med ris og bønner. På vei ut slenger Oktai dritt til Nivrod og ler litt av ham, men samtidig slenger han inn en joint til ham. «Gutta stemning» FTW. Into the Heart of Darkness Fargepaletten for terrenget som omgir oss er dominert av gult og brunt, med litt hint av grønt for et sykelig skjær og sorte algevekst som highlights. Underlaget er en blanding av sand og gjørme og det eneste som gjør at vi kan skjelne horisonten er et subtilt skille med et hint av mer gulgrønt på himmelen, mens bakken går mer i gulbrunt. Det monotone landskapet og sanden som blåser over gjørmesporene som går for vei her gjør det slitsomt å kjøre beltevogna. Det krever full konsentrasjon hele tiden. Men Hakim har som alltids en klein kommentar å komme med for å skjerpe konsentrasjonen. For stemningen i beltevogna på vei inn til Arams Ravine blir ganske merkelig når han åpner med spørsmålet om «noen er villige til å ‘ta en for laget’ når det gjelder Shulan Moro». Hadde jeg hatt chai så hadde jeg satt den i halsen, igjen. Og jeg synes jeg hører Oktai utstøte en spontan lyd som indikerer at han ikke helt tror det han hørte. Men Aiden plukker opp tråden uten å blunke, og setter i gang å fortelle om et oppdrag han var på hvor han ble voldtatt som del av oppdraget. Jeg vet ikke helt om jeg skal vise omsorg og la han snakke, eller bryte han av før dette blir for mye. Men han virker som han nøyer seg med å formidle overskriften og utelater detaljer, heldigvis. Jeg forsøker å formidle sympati, men jeg er usikker på om det registreres av Aiden. Da piper det forsiktig opp fra bak i beltevogna fra Niniack, som har sittet på med oss. Hun indikerer at vi har kommet til Lomars verksted hvor vi skulle slippe henne av. Iconene vet hva hun må tro. Får håpe hun ikke fikk med seg så mye av det. Vi hører bruset fra elven før vi ser byen, hvis du kan kalle den det. Det er en håndfull, falleferdige rønner og et par digre steinbygninger i brutalist-jugend stil, tilfeldig plassert på steinsøyler i en enorm ravine, med noen skrøpelige hengebroer mellom. Den første bygningen vi kommer til er en av brutalist-jugend bygningene. Det viser seg å være en pumpestasjon. Vi trenger å sette beltevogna et sted unna elementene så vi forsøker å få kontakt med noen i bygningen. En gammal, skeptisk krok i rød turban kommer til syne. Han presenterer seg som Forman Arwarh. Oktai gir ham raust sekk på sekk med bønner og ris mot at vi kan parkere et sted under tak der. Han peker oss bak bygget og gir oss etter hvert en presenning og slenger en «jævla utlendinger!» etter oss i det han går inn igjen. Saltenka Vi våget våre første skritt over en av aluminiums-hengebroene inn i selve byen på søken etter Shana, for å finne ut hva vi må gjøre for å få de sårt trengte reservedelene. Hakim spør noen tilfeldige folk i hjemmesnekra gassmasker om retningen, og får trusler som svar. Oktai brer om seg med mer ris og bønne sekker, og de peker på et hus i nærheten med en rustfri ståldør. Der åpner en bøs kar døra på gløtt når vi banker på. Han virker like gjestmild som de fleste lokale vi har møtt på til nå, men når jeg nevner Niniack blir han plutselig veldig høflig og åpner døra på vid gap og inviterer oss inn. Han heter Bhofass, og beveger seg som et vaktsomt rovdyr. Han introduserer oss til Shana Saltenka, og det var en dame med et blikk som kunne fått smørefett til å stivne. Etter introduksjoner går hun rett på sak og sier hun har et problem som hun trenger hjelp med. Men først skal hun visst fortelle oss livshistorien sin, som slett ikke er uinteressant. Det viser seg at hun ble født på Cala Duriha før Zenitherne kom til den 3. Horisonten, men familien hennes ble fordrevet fra gruvekolonien de bodde i. Ordlyden hun bruker er: «Trollmannen gjorde en avtale med djevlene som kom ut av stjernene. Han kastet mitt folk og min familie av Cala Duriha og ga det til Zenitherne». Når jeg spør om «Trollmannen», forteller hun irritert at han heter Eferat Doukas og er leder for «Det Alt Seende Øyet» og rådet som hersker over Cala Duriha. I 60 år har hun så bodd på Jina. Og når hennes familie kom hit var det bare noen få andre her. Det virker som hun mener Humanittene. Så til problemet hennes. Hun sier hun «har en ung fremadstormende forsker», Hommar Lannah. Han forsker på Humanittene på Jina og deres opphav, og er visstnok på kanten av et gjennombrudd. Denne forskningen er så upopulær blant andre i Arams Ravine, til den grad at de har forsøkt å drepe ham. Shana vil at vi skal beskytte ham til han oppnår sitt gjennombrudd. Oktai er rask med å slå fast at det fikser vi. Aiden tar opp at vi sannsynligvis må forholde oss til koloniagenten Shulan Moro, Shana virker ikke til å ha noen kommentarer til det, men advarer oss om Gruvebaronen, og ber oss holdet oss langt unna ham. Hakim spør om skjøteeieren Torilan, han har ikke blitt sett i byen på om lag en uke, men Shana forteller han er besatt av søken etter Tritium, som han er overbevisst finnes på Jina på tross av ingen tidligere funn. På vei ut hinter Aiden og Hakim om at vi kan komme til å «miste» noe bønner og ris på et egnet sted, og Shana tenker Lomars Verksted kan være egnet, og vi får radiofrekvens til Bhofass for å koordinere evt. misting av matsekker. Når vi kommer ut, spør Hakim om vi la merke til hvor nøye Bhofass fulgte med på oss. Han fikk et sterkt inntrykk av at han vurderte oss. Gruvebaronen Vi har god tid til midnatt og avtalen vår med Shulan Moro. Vi prøver å orientere oss i dette absurde hølet av en bosetning. På vei over en broene gir Hakim en kort advarsel rett før vi blir omringet av en gjeng thugs. Jeg er så on edge at jeg hopper par-tre meter opp i lufta og lander på en bygning. Det er 6 stykker av dem som kommer ut av tåka, og alle har en rød hanske på ene hånda. Den ene av dem introduserer seg som Djubal, og slår fast at vi er nyankomne, som om han nettopp skjønte noe skikkelig komplisert og er stolt av det. Han informerer oss om at vi har æren av å bli invitert til et møte med «Den Hvite Ridderen», og sier det på en måte som indikerer at å avslå invitasjonen ikke er en option. Vi har tid å slå i hjel, og å si nei til disse karene vil åpenbart lede til mer styr enn det er verdt, så vi følger med. Aiden chatter opp denne Djubal på veien, som viser seg å være mot den nordøstligste bygningen i byen, og får litt omvisning på veien. Han får vite at denne udiagnoserte lungekreften av en bosetning har to kantiner, men Djubal foretrekker Nohaks fremfor Oasen, eller var det motsatt? Han foretrekker også Heksedoktor Ekbian fremfor Dr. Nasser. Men det er bare én butikk. Og da har vi nådd vår destinasjon, som er en svær murvilla med en mur rundt og betongbro som leder opp til porten. Vi blir tatt i mot av tjenere og ledet gjennom store, dunkle rom. Vi møter personen som til nå bare har blitt omtalt som «Den Hvite Ridder», og han går kledd i heldekkende, arkaisk utseende exo med hjelm uten visir, kun smale øyeglugger. Han går rett på sak og sier «Myrheksa har leid dere for å beskytte hennes lille krabat». Så det setter tonen for samtalen. Han sier videre at han vil at vi skal se en annen vei når, det vi forstår som forskeren Hommar Lannah, har en «ulykke». Jeg tror heller aldri det blir eksplisitt sagt, men dette er da «Gruvebaronen» som Saltenka advarte oss mot. Hans rasjonale for å mislike denne forskeren så sterkt later til å bygge på at han «graver nede i ravinen», og der er det levninger fra folk i Arams Ravine som har forulykket. Og når han forstyrrer de levningene så blir «folk» sure. Og da må jo bare Gruvebaronen ta ansvar å drepe han. Glimrende logikk. På spørsmål om Humanittene virker det som om Gruvebaronen forholder seg til dem som «røverbander», så det er åpenbart ikke deres interesser han har i tankene. Ingen av oss har lyst til å si direkte at det er greit for oss at Gruvebaronen tar livet av denne forskeren, så det blir en slags forhandling hvor Gruvebaronen forteller stolt litt mer om planene han har for Hommar Lannah. Som om det skal overtale oss. Han frister oss med billig bauksitt - 300,- birr pr. tonn, uten at vi trenger å involvere Koloniagenten. Han påstår at vi lett for solgt det for 500,- pr. tonn. Det er jo en pen 66 % fortjeneste på 70 K, ikke at jeg har peiling på priser på mineraler, og det er fremdeles ikke gode penger når det er snakk om å drepe en person. Men Gruvebaronen fortsetter å nyte lyden av sin egen stemme, mens vi ikke sier stort imot, og han veksler mellom å friste og true oss til han er fornøyd. Og vi blir vist ut med lovnad om at «ulykken» vil skje snart. På vei til møte med Shulan Moro, tvers over dette syrebrannsåret av en liten by, har faktisk Hakim en genial ide mens vi har en liten spaserende rådslagning. Han foreslår at vi kan dra innom Lomars verksted og samle noen deler, også kan kanskje Oktai mekke en slag marionett som vi kan forkle som Hommar Lannah. Så kan den ha en ulykke i Hommars sted. Jeg støtter umiddelbart den idéen. Jeg er sikker på at Oktai kan få til noe sånt. Klart det krever en del planlegging, kløkt og flaks, men det kan funke. 61.03.07. Koloniagenten Shulan Moro Badehuset må ha vært det staseligste bygget i Ravinen. Her var det mer Jugend enn Brutalisme, selv om det kan ha vært det høyeste om ikke det største bygget også. I foajé når vi kommer inn sitter en sitar spiller og klimprer, og vi blir vist til garderobe-avlukker. Jeg har forsøkt å hinte til de andre at dette er kanskje ikke en god ide, at jeg skal kle av meg for dette møtet, men ingen plukker opp på det. På vei ut av garderoben er Hakim ganske weird og distre, mer enn vanlig. Og når jeg spotter kubben som dingler mellom beina hans så skjønner jeg hvorfor. Nå må jeg skylle øya med avfettings-sprit når vi kommer tilbake til skipet. Shulan Moro naken er heller ingen forbedring i forhold til vårt tidligere møte i romhavna. At han i tillegg har 10 unge gutter rundt seg, og er veldig klåfingra og tafsete gjør at jeg sliter med å ikke la vemmelsen være tydelig å lese i ansiktet mitt. Heldigvis er det Aiden som er hans yndede offer, og han kunne vunnet en ‘you laugh you lose’- konkurranse med en vegg. Shulan byr på dadler og vin servert av de unge guttene, som han presiserer også er på menyen, mens 6 nakne muskuløse menn står rundt som vakter. Hakim går for en velsignet gangs skyld rett på sak og sier at Timur Dar Abbas ønsker at Shulan Moro skal produsere et skjøte til ham, som står i Torilans sitt navn. Men når Hakim hinter til Cala Durihas jagerskip-sekt Azurene, så går han tydeligvis for lang, og Moro agerer forulempet og spiller opp indignasjonen voldsomt. Han bruker det til å forlange all nødhjelpen levert til Kolonietatens kontorer. Jeg begynner på dette tidspunktet å nå grensen min. Det vi får ut av denne dealen er en valgfri modul montert på skipet. Hvis ikke vi blir veldig kreative så vil det si ca. 50-60 K birr. Det er gode penger, men ikke verdt selvrespekten. Jeg skjærer gjennom og spør Moro «hva er din pris for skjøtet?» Han snor seg med en gang unna og sier at det kommer ann på hva som er på skjøtet. Aiden og Hakim som for det meste fører samtalen for oss er i ferd med å bli dratt inn i Moros «dabaran-prat», og de begynner å snakke om en veldig innfløkt avtael hvor Moro blir deleier i skjøtet, og vi må finne ut hva som er på det. I det hele tatt en idiotisk avtale for oss. Jeg reiser meg og sier «Ingen avtale!» Dette er ingen vits. Det virker som om Aiden og Hakim blir røsket litt ut av Moros tåkeprat og backer meg på å gå. Moro scrambler litt da og griper etter halmstrå, han sier han kan sette opp et møte med denne Torilan, også vil han ha nødhjelpen. Vi sier vi ser frem til møtet og at en tredjedel av nødhjelpen kan han sikkert ta kontroll over. Og så går vi tilbake til beltevogna og kjører ut til skipet. Vi kommer fra en hammam, men jeg føler meg mer skitten enn da jeg gikk inn.